Lars von Trier and Martin Scorsese.

Yeah, I’m “selling out”. This is my first post in english and I’m doing it just to reach a larger audience. But shit, is it really selling out? I’m not going to be making any money so… No. Fuck no. This is not selling out. It’s expanding, is what it is.

Anyway, a while ago there was talk about two masters of cinema: Lars von Trier and Martin Scorsese, possibly teaming up for a film project. The word was that they would remake Taxi Driver. Weird, but still exciting news. Having seen The Five Obstructions, I was wondering if it would be a similar thing to the whole “working on revisions on an earlier work from the other director” business. The other director being Jørgen Leth on The Five Obstructions, and then possibly Scorsese on something new.

Martin and Lars enjoying themselves in Cannes. (By Kim Holm)

Turns out that Scorsese and von Trier are in fact working together. They are talking about doing a sequel to the awesome documentary The Five Obstructions and will be doing it sometime next year. Being a huge fan of Martin Scorsese, and especially of Lars von Trier, I’m really excited for it. We might see Scorsese working with one of the films he made in the 60s or 70s or maybe even later… but if von Trier has the same motives as on the previous doc, he will be exploring much more than Scorsese’s film making skills.  The Five Obstructions was about taking Jørgen Leth into filmmaking territories he had yet not entered. Lars von Trier mixed Leth’s personal fears and morality issues and made him confront them by doing one of his old short films over and over, with different rules and in settings Leth would have problems with.

Being somewhat of a twisted genius, von Trier will probably be analyzing Scorsese as a director and person in sorta the same way. And I think he’ll be enjoying every minute of it. Taking all the information in like pieces of a delicious cake.

http://cartoonarchy.com/ – This is the excellent cartoonist/artist Kim Holm’s site. He did the great drawing of von Trier and Scorsese!

The Brown Bunny

Man kan forvente en interessant opplevelse når man setter på en Vincent Gallo film. Buffalo 66´var en simpel historie fortalt på en brilliant måte. Vincent Gallo og den unge, talentfulle Christina Ricci var storartede i hovedrollene. Filmen balanserte atmosfære, karakterutvikling og historie på en god måte som var tilstede fra start til slutt. Buffalo 66 hadde handlingen lagt ut klar, karakterer som var tydelige og forståelige, og samtidig kunne den leke med fortellerstil, tempo og bilder.

I The Brown Bunny følger vi Vincent Gallos karakter Bud Clay, en profesjonell motorsyklist, på en road-trip mot sitt neste løp, gjennom USA.  I løpet av reisen vil vi se ham trygle og gråte. Han er plaget av minnene fra hans største kjærlighet, Daisy, og uansett hvor mange kvinner han forfører underveis på reisen vil det aldri bli det samme som med henne. Det føles som en lang affære med ofte ekstremt lange tagninger av kjøring, nærbilder av kyssing eller bare hovedkarakteren som sitter for seg selv.

Det virker pretensiøst og nesten irriterende til tider. Vi får se en ødelagt mann og handlinger vi ikke vet hvorfor han gjør. Vi vet ikke hvorfor vi må se ham grine i bilen på vei mot “ingen steder”. Hvorfor han plukker opp en fremmed dame i en bensinstasjon, for  så å forlate henne da hun henter tingene hun trenger for road-tripen han tryglet henne om å være med på. I Buffalo 66´ var det også ukonvensjonelle scener, men de hadde formål og fremkalte klare følelser eller reaksjoner. I denne filmen blir vi servert lange tagninger fra en varebil som kjører på motorveier uten noe klar hensikt. Mesteparten av filmen går som dette, en rekke uforklarlige handlinger og scener etter hverandre.

Men plutselig så skjer det noe. Handlingen kompliseres med introduksjonen av en karakter. I en grafisk og emosjonell scene blir vi forklart hvorfor Bud har vært i depresjon, hvorfor han har møtt kvinner og så bare avvist dem. Den siste scenen av The Brown Bunny blir alt gjort tydelig, vi forstår, og alt som har skjedd opp mot slutten kan bli sett i et annet lys. Med slutten viser det seg at selv om det ikke virket som det da scenene tok plass, så var de første scenene av filmen god karakterutvkling, det ville bare ikke gi mening før sluttscenen.

Filmen er også skrevet, regissert og produsert av Vincent Gallo. Han er en spennende filmskaper, sjekk ham ut.

“Møtet med Jon Voight” – en ukentlig føljetong for barn.

DEL 3.

Det var tidlig på morgenen, og kjøpmannen på hjørnet hadde akkurat tatt imot dagens lass med kreps. Han var blid. Fuglene kvitret og tenkte at dette var en fin morgen til å bæsje på fortauet. Samtidig, ikke langt unna, i et urent motell kalt Cocktail-Man, i rom “104″, satt Jon og jeg og nynnet Shostakovichs 15. symfoni sammen. Plutselig klappet Jon Voight hendene så hardt sammen at han måtte både flekke tenner og knipe igjen øynene hardt. “Det gjorde kjempevondt”, tenkte Jon og så ut vinduet. Den travle byen utenfor ville snart se morgenlyset.

“Det er fint nå rett før det lysner”, sa Jon og trakk for gardinene. Jeg sa meg enig og mente at Siv Jensen for lengst måtte ha gitt opp søket.

Lite visste jeg at Siv Jensen og Co. fortsatt lå der ute, eklingene. Lille Johnny, Leif, Geir og Siv Jensen var alle samlet etter timesvis med leting. “Jeg er sulten. Kan vi gå hjem?”, spurte Lille Johnny og tørket støv av den svarte dressjakken sin. Siv Jensen så morskt på ham. “Kjøp deg en kreps, da vel”, sa hun bestemt og atter en gang skannet området med de kullsvarte øynene hennes. “De er i nærheten. Det føler jeg.”, sa hun til seg selv. “Men, jeg vil ikke ha kreps, jo”, sa Lille Johnny. Det boblet i Siv. Hun dro frem en termos fra sekken, skrudde av lokket og ga den til Lille Johnny. “Det er noe tomatsuppe i den, om du vil ha”, sa Siv Jensen og ga ham tommelen opp. “Med egg?”, spurte Lille Johnny spent. “Kanskje”, ertet Siv.

Da Lille Johnny endelig sluttet å sprelle, et resultat av den raskt fungerende giften egentlig ment for Jon og jeg, reiste Siv seg som en stolt hane. “Bakka, bakk, meta-bakk Siiiiiiiv JENSEN”, sang Siv og sparket Lille Johnnys døde ansikt. “Kom igjen, da! Hvor faen er Jon Voight og kameraten hans?” Verken Leif eller Geir visste. Leif Johnny visste ingenting, han var død. En rar stemning lå i luften i noen sekunder. Men så spredte noe vingene sine på et lavt tak lenger borte i gaten, og Siv og co. gapte. “En ku med vinger”, hulket Geir. “Ja”, sa Siv. “En ku med vinger”.

På Coctail-Man var Jon begynt å bli rastløs. “Jeg vet den er i nærheten. Den er rett rundt hjørnet, og den HAR vinger!”, skrek Jon og stompet kompen over sengen og fortsatte mot døren. “Du kan ikke gå ut nå, Jon! Siv kan jo være hvor som helst!”, sa jeg og var sikker på at det var et mangfold av logiske brister både her og der. “Dessuten vet jeg at kuen har vinger”.

“Jeg må komme meg vekk”, sa Jon. Jeg forsto ham godt. Men det var noe som fortsatt var uklart. “Hvorfor er Siv Jensen og de mystiske mennene etter deg?”, spurte jeg pent. Han sukket og satt seg ned på sengekanten. “Greit”, sa han og forklarte at han ble fanget av Siv Jensen og hennes svartkledde soldater for å hjelpe dem med å finne en flygende ku. “Hvorfor?”.

Jon tygget på tyggisen sin som om det var den siste i Uganda. “Denne kuen ville Siv ha som venn, merk deg at intet oppegående menneske har noensinne klart å få noen form for sympati for henne, men kuen og henne hadde visstnok en slags “connection”. De forsto hverandre”, hvisket Jon, som nå hadde vidåpne øyne. Dette ga jo 100% mening. Det finnes ikke mennesker som vil være vennen hennes, men en flygende ku er ikke oppegående nok til å forstå at hun spiser middag med djevelen annen hver torsdag. Jeg reiste meg opp og så ut gjennom vinduet. “La oss finne kuen sammen”, sa jeg. Jon tygget hardt og tenkte på ting. Så smilte han.

Gentlemen Broncos

Fra folka bak Napoleon Dynamite, kommer en ny film. En film som også prøver å fange en slags off-beat humoristisk stemning, med hovedkarakterer som vanligvis bare hadde hatt et lite komisk innslag i de mer “ordinære” komediene. Napoleon Dynamite traff hjertet til kritikere og publikum verden over, det gjorde ikke Gentlemen Broncos. Hvorfor? Jeg vet da faen. Kanskje Napoleon Dynamite bare var rett film til rett tid?

I Gentlemen Broncos møter vi den unge mannen Benjamin (Michael Angarano), en mer eller mindre venneløs tenåring som bor med sin mor i noe som minner om et dukkehus. Det fraværende sosiale livet har gjort ham til en skikkelig særing. Men samtidig latt ham dyrke sine talenter innen litteratur. Hans avdøde far var en eventyrer av noe slag, og via absurde sci-fi historier holder Michael ham i live og lar han være hovedinspirasjonen for protagonisten i fortellingene.

Gentlemen Broncos serverer god, gammeldags, karakter-basert humor i samme ånd som Napoleon Dynamite, og selv om det var noen død-punkter her og der, så slet ikke filmen med at komikken ble betraktelig dårligere mot slutten. Karakterene holder det morsomt hele veien gjennom. Jemaine Clement er hysterisk som den plagiat-hatende, selv elskende hykleren av en forfatter med navnet Chevalier. Hovedrollen spiller noe minimalistisk, men jeg kjente hatet i ham bygge seg mer og mer opp i løpet av filmen.

Jared og Jerusha Hess lager deres egen type komedie. Typen som ikke alltid inneholder et batshit insane plott som vil få deg klistret til skjermen fra åpningssekvensen av. Nei, de her lager filmer om karakterer som ikke har noe å fordrive tiden sin med. Som ofte bor i midt ute i ingenmannsland, hvor tiden bare går fremover uten at stort skjer. Det er derfor småtingene i filmene deres som virkelige er slår an. I Napoleon Dynamite bygger protagonisten og hans venn Pedro et lite sykkelhopp og prøve-hopper etter tur, eller så “bygger” de en kake og legger det ved døren til en love-interest. Det er i disse små-absurde situasjonene som disse enda mer absurde karakterene befinner seg i jeg ikke klarer å gjøre annet enn å le. Det er geniale karakterer bygget rundt absurde situasjoner, ikke et solid plott. I Gentlemen Broncos er ikke karakterene fullt så spennende som i Napoleon Dynamite, men samtidig interessante nok til å ville følge med på. Filmen er verdt å få med seg, spesielt om du er en fan av Hess’ tidligere greier.

“Møtet med Jon Voight” En ukentlig føljetong for barn.

DEL 2.

Jeg brakk meg i stolen da jeg så at Siv Jensen gikk inn i baren. Klokken var 23:43. Siv klarnet halsen. “Det er negre her”, sa hun og kjente at stillheten la seg over rommet. “Visst faen”, sa plutselig en anonym stemme.

“Ondskap”, nynnet jeg og klødde sidemannen på låret. “Som du lukter”, fortsatte jeg og smilte. Sidemannen het Jeanette. Hun var en sidejente. Hun opplyste meg om at jeg var ekkel og snudde seg tilbake mot Siv Jensen.

“Dere er flinke?”, spurte hun. Siv Jensen i samme rommet som meg. Nei og nei. “Hvor mange av dere har tenkt dere til Norge?”. Siv kastet et blikk mot alle som satt ved og rundt baren. Den ukomfortable stemningen Siv hadde skapt ble avbrutt for min egen del da jeg kjente at det vibrerte i buksen min. Jeg trakk opp mobilen og så at det var en SMS fra selveste Jon Voight.

“Vi må møtes utenfor baren om 2 min. Finner ikke kuen noen steder. Trenger din hjelp. Xoxo Jon.”

“Vel?”, sa Siv morskt. Jeg reiste meg fra stolen og drakk opp melken i én hel slurk. Det var iskaldt og gjorde vondt i flere sekunder, men jeg holdt meg på beina denne gangen. Jeg så på Siv hele tiden da jeg gikk mot utgangsdøren “Du er en heks, Siv. Du er satans høyre hånd!”, kremtet jeg. Hun var bestemt da hun ba meg holde kjeft og høre etter.

“Du kan bry deg til negerlandsbyen. Jeg hører du er norsk, så jeg har det ikke i meg å hate deg, men om jeg hører så mye som ETT ord til fra deg vil jeg ikke nøle med å drepe deg med en kjøkkenkniv like skarp som hodet mitt”, forklarte hun.

“Du er ikke skarp”, mente Jon Voight, som nå sto ved siden av meg ved utgangsdøren. Han tok meg på skulderen. “Godt å se deg igjen”, smilte han. “Ja”, sa jeg og skrøt at jeg hadde drukket et halvt glass melk i én slurk. “Wow”, sa han og var helt oppriktig.

“Jeg er verdens smarteste mann”, gliste Siv Jensen og trakk opp en hagle. “Og nå skal jeg drepe dere begge”, la hun til før hun avfyrte et skudd mot oss.

Skuddet snisset armen min og knuste glasset med øl som mannen bak meg holdt i hånden. “Å FY faen”, skrek Jon og kastet seg ut døren. Siv tok ladegrep og jeg spaserte ut til Jon i en hast. “Hun har en hagle”, sa jeg og hjalp han på beina igjen. “Javisst”, sa Jon og smilte. I neste øyeblikk løp vi nedover gaten på utskikk etter et sted å skjule oss for Siv. Jeg stoppet opp for å spytte, og jaggu så jeg ikke Siv Jensen og gjengen kommende etter oss med hagler og kjøkkenkniver. De kjørte sykler og hadde matchende hjelmer på.

The Social Network

Vi befinner oss i en bar et sted på Harvard Avenue. Foran oss sitter Mark Zuckerberg og Erica Albright. De er på hva som virker som sin første date. Mark åpner en samtale med en “visste du at?” og før Erica får oppfattet hva det egentlig var han ville frem til slenger han et spørsmål inn, som ikke har noe med det første han sa å gjøre. Han er en spinkel nerd som ikke helt vet hvor han skal gjøre av armene sine, eller om han skal se ned eller på daten sin. Men han babler i ett om det ene og det andre og det blir fort klart for både oss og Erica hvordan Mark er. Han har en konstant trang for å høre sin egen stemme, sine egne mål og setter Erica totalt til siden. Hun er allerede ukomfortabel, men han gir seg ikke. Han sier han vil komme inn på en av de eksklusive klubbene på Harvard. Hun bare virker halveis interessert i hva han sier da hennes tålmodighet for lengst har tatt slutt. Dette får Mark til å si at hun burde være mer støttende, fordi om han kom inn på en av disse fabelaktige klubbene ville han tross alt ta henne med på steder, og la henne møte mennesker hun ellers aldri ville møtt. Det blir for mye for Erica, hun forteller ham at de ikke er sammen lengre, men Mark klarer fortsatt å slenge inn et par frekke ord her og der før hun endelig stikker. Med hennes siste kommentar, som jeg ikke skal spoile, setter hun i gang noe hos Mark.

Han løper tilbake til fellesleiligheten i skoleområdet og slår på PC-en. Han blogger og forteller verden at Erica Albright er en “bitch” og at hun har små pupper. Etterhvert kommer noen av romkameratene tilbake, de er småfull, men er uten tvil også veldig intelligente personer. De blir introdusert i et nytt prosjekt Mark sitter og driver med. Vi blir så introdusert for Marks beste venn, Eduardo, som muligens er filmens mest sympatiske karakter. Han blir senere en viktig brikke i historien om Facebook. Mark holder på å lage en enkel nettside som rangerer kvinner på Harvard etter hvor pen de er. De vet det ikke enda, men denne nettsiden er på mange måter hva som leder til facebooks skapelse.

Filmen er en nydelig fortalt historie om en ung mann. Denne unge mannen fremstås som en drittsekk. Kanskje han var det, men han var i det minste en genial ung drittsekk. Vi blir introdusert for karakter som alle har meninger og mål, og som har noe eget å tilføye historien. Dette er en film om Mark Zuckerberg og skapelsen av facebook. Det er til dels et rettsalsdrama og til dels en karakterstudie med humoristisk dialog som flyter like godt som den dramatiske, og med en hovedkarakter som er like smart som filmen selv.

Aaron Sorkin må virkelig være en farlig mann å diskutere generelle ting med. Jeg kan tenke meg at i enhver diskusjon, uansett emne, så ville han begravd deg i smarte, hurtige setninger som du ikke en gang kunne kommet på da du var hjemme 4 timer senere og tenkte på mulige svar. Jeg har lest litt gjennom filmmanuset, og jeg ser at filmen først og fremst er hans verk. Om det er bare én som burde vinne en Oscar for filmen, så er det manusforfatteren Aaron Sorkin. Dette betyr dog ikke at mer eller mindre alle andre involverte gjør en strålende jobb. Regissør David Fincher forteller historien på en slik måte at, uansett hvor lite alvorlig eller dramatisk den kanskje var i virkeligheten, så virker den utrolig fascinerende og spennende på skjermen. Jeg nevnte virkeligheten. Det er noe der som må bare bli sagt med en gang. Om jeg hadde sett filmen for å få en gjenskapelse som dannet et nøyaktig bilde hva som virkelig skjedde bak skapelsen av nettstedet og konsekvensene som fulgte for nøkkelpersonene i historien, ville jeg lett etter en dokumentar eller noe i stedet for. Fordi dette er fiksjon, nydelig fiksjon som glemmer vekk deler av det som virkelig hendte til fordel for historien fortalt i filmen. Dialogen vil flyte bedre, karakterer vil forstås bedre og den hele oppfattningen av filmen vil være en bedre på denne måten. De prøvde å lage en best mulig film, men samtidig å få frem hva som skjedde bak skapelsen av nettsiden du garantert har åpen i en annen tab akkurat nå.

Det blir ikke gjort mye for å få Mark til å virke sympatisk. Han er faktisk den minst sympatiske av alle hans venner. Til og med personene som anklager ham for å ha stjålet idéen for Facebook fra dem er mer sympatiske, fordi motivene deres er helt forståelige. Eduardo Saverin (Andrew Garfield) er Marks beste venn, og han, som alle andre av de sentrale karakterene blir ikke stillt i et lys som tilsier at de er skurker. De er alle mennesker som bare vil ha sin del av kaka Mark bakte. Hovedrollen, som blir brilliant spillt av Jesse Eisenberg er en rygg-dolkende og egoistisk frekkas som man alikevel har litt sansen for. Hans kjappe replikker, rake rygg og utvilsomme genialitet er nesten til å beundre.

“The Social Network” er som en pakke av pur perfeksjon. Den mørke belysningen, den tunge bassen i de fengende sangene og den fabelaktige dialogen som flyter så godt mellom karakterene gjør det hele til en så fullkommen opplevelse. Det er en underliggende spenning fra startscenen av som gir en følelse av at noe stort er på vei, at noe bobler i Mark, og at konsekvensene som vil følge dette ikke vil være noen positive. Det er deilig å kunne komme ut av en film med tanker som “Dette er min nye favoritt film”. Det er det ikke ofte jeg opplever lengre.

Anmeldelse: Clapton (Eric Claptons nye album)

Jeg er ikke verdens største Eric Clapton fan, i alle fall av solo artisten Eric Clapton. Jeg synes at han passet best som del av et band. Der han ikke var den eneste artisten og han ikke alltid fikk det siste ordet. Da han var bare én av flere talentfulle og kreative mennesker som alle hadde noe å tilføye musikken.

Dette er et soloalbum, men søren, det er ikke så ille. Albumet åpner med en dyster, men fengende låt: “Travelin’ Alone“, en sang som gir albumet en lovende start. Videre har vi “Rockin’ Chair”, som også mangler bokstaven “g” et sted i navnet (håhå, han leker), og deretter kommer “River Runs Deep”. Sangene er fint spillt og produsert. Det er mange forskjellige instrumenter gående i enkelte av sangene, men de klarer å holde det balansert og det blir aldri for mye av det gode. Den neste sangen derimot, “Judgement Day”, var så rett fram og kjedelig at jeg fikk lyst til å hoppe over til neste sang etter 30 sekunder. Selv om flere av sangene, inkludert “How Deep is The Ocean”, holder seg på den trygge banen, fungerer de greit, sistnevnte har en god bruk av blåseintrumenter.

Senere i albumet kommer vi igjen frem til kjente trakter, men denne gangen fungerer det godt. “Can’t Hold Out Much Longer” er en tøff, liten blues-sang, som tar oss tilbake til tidligere dager. Et spytt-søkket munnspill sammen med diggbart gitarspill herjer sangen gjennom. På toppen av alt handler sangen om et kvinnemenneske som gir faen i mannen. Elsker det.

Sangene som følger er generelt ålreite, som de fleste sangene på albumet. Piano blir flittig brukt mot slutten og det fungerer. Clapton avsluttes med klassikeren “Autumn Leaves”, som er en nydelig, rolig, jazz sang. Denne versjonen er rimelig bra, men det er ikke den beste versjonen jeg har hørt. Clapton spiller komfortabelt og fint, serverer småkule riff og licks sammen med en fortsatt god sangstemme gjennom hele albumet. Dagene med blant annet Cream og Derek and The Dominoes er over, det vil aldri bli SÅ bra igjen, men det er kjekt å høre ny, ålreit musikk fra en gammel kriger. Det er fortsatt bedre enn det meste som blir sluppet ut nå til dags.

Mine favoritt scener: #2

Fra filmen: FRANKENSTEIN, fra 1931.

31′ versjonen av Frankenstein er stappet med knallgode scener og øyeblikk. Jeg valgte akkurat denne av to grunner.

1. Jeg så faktisk denne scenen for seg selv da jeg var veldig ung og den gjorde et stort inntrykk på meg.

I ettertid har fått en bedre forståelse av scenen, og det leder til en annen grunn.

2. At det er den lille jenten av alle folk som er den eneste som kan være god mot monsteret, som behandler ham som noen hun føler seg trygg til å sitte og leke med.

Ja, hun er ung og naiv, men det er monsteret også! Han kan ikke hjelpe for å bli revet med da det ikke er fler blomster å kaste i vannet, han visste ikke konsvekvensene det ville ha for jenten før det var for sent.

Ordene misforståelse og naivitet forklarer denne scenen rimelig godt.

PS. Legg merke til kattens utrykk på 0:26.

Mine favoritt scener: #1

Dette er altså første innlegg av en ukentlig (no shit) serie av innlegg som vil bestå av scener fra filmer som jeg synes er helt utrolige. Men, selv om scenene er fantastiske betyr det ikke at jeg tenker like høyt om filmen som en hel. Det vil sikkert være flere ganger jeg viser scener fra filmer jeg rett og slett ikke synes noe om, men hvor kanskje bare én scene har vært eksepsjonell.

Nå som det er sagt er det vel bare å vise denne ukens scene, fra filmen: VERTIGO.

Hitchcock åpner historien effektivt med denne dystre scenen. Vi blir umiddelbart satt i riktig stemning, bare på et halvannet minutt. Den nervepirrende musikken gir ikke slipp før scenen er over, og vi blir kjent med hovedkarakteren gjennom en forferdelig opplevelse vi deler med ham. Jeg elsker panorerings klippet hvor lyden av pistolskuddene og kule-treffene er uslåelige.  Vi får også se et nydelig Dolly Shot, også kjent som et Vertigo Shot, da teknikken ble gjort kjent via denne filmen.

Dette er en av Hitchcock’s beste. Sjekk den ut!

Postmann Pat, etter hukommelsen

Postmann Pat er en postmann i Pat-land.

Han har en svart og hvit katt som maler og sitter i bilen  med ham.

Han leverer post til folkene i Pat-land.

Ingen er så flink som han.

Bilen hans er kjent.

Han har en diger nese.

Noen.

Han har brev til deg.

Alle har diger nese.

Det er ingen negre i Pat-land.